Min kamp med anoreksi

  • 30.05.2016 kl. 08:00

Dette er det eneste bilde av meg i den perioden jeg hadde anoreksi. Her var jeg 15 og veide rundt 55 kilo.

HEI KJÆRE LESERE!

Dette er virkelig det vanskeligste innlegget jeg noen gang har skrevet. Det er veldig vanskelig å være så ærlig med så mange mennesker om noe du har slitt med. Nå er det jo så viktig for alle å være perfekte, man skal ikke være for tykk, for tynn, for smart, for dum, for utgående, for sjenert. Hele verden er nå basert på at vi skal gjemme alle våre "svakheter".

Vi prøver å lure alle i verden til å tro at vi er mirakel mennesker som aldri sliter og alltid ser ut som en supermodell når vi går ut av leiligheten, men det er jo ikke virkeligheten. Vi bloggere har en sjanse til å spre positivitet til unge jenter og gutter og si at mennesker ikke er perfekte, vi sliter alle sammen. 

Her er min historie..

- 11 år -

Jeg var 11 år da jeg begynte å bli mobbet og jeg husker det som om det var igår.. De tre siste årene jeg hadde på berger skole var et helvete, jeg hadde ingen venner, ingen som brydde seg, ingen på min side. Jeg ble jaktet på som et dyr, det var alle mot en. Jeg gjorde aldri noe feil mot noen i klassen eller noen andre på den skolen, men det stoppet dem ikke fra og plukke på meg. For en eller annen grunn var det spesielt gøy for dem å mobbe meg..

Det var ikke alltid slik, da jeg begynte på berger skole i 3. klasse ble jeg ganske raskt venner med alle. Jeg gledet meg alltid til å dra på skolen og elsket å henge med vennene mine etter, men da puberteten startet, så forandret alt seg. De var ikke lengre klassekamerater, men kritikere som kritiserte meg fra topp til tå. Jeg gruet meg til å dra på skolen hver dag nå og var ofte kvalm og spy syk før og etter skolen. Jeg kjente hjertet mitt holdt på å sprekke ut av brystet mitt hver gang jeg åpnet klassedøren.

Jeg ble sett på som en freak, noe man kanskje så på et sirkus. Jeg kunne høre dem fnise og hviske hver gang jeg gikk forbi. Jeg kunne se de stygge blikkene og høre de ekle kommentarene. De var ikke så hemmelig om det heller, det var ganske åpent for hele klassen og skolen hvor lite likt jeg var. Jeg gikk fra å elske livet mitt til å begynne å føle at jeg ikke hørte til. Hver eneste kommentar var som et stikk rett i hjerte. Du er så feit, du er så stygg, ingen liker deg, du er ikke verdt noe, du kommer aldri til å bli elsket, hva er feil med deg, du er så rar.. 

Hver dag var helt lik som den andre. Jeg mistet til slutt alle vennen i klassen min. Den ene halvdelen av klassen mobbet og plukket på meg konstant, 1/4 hørte på og lo og den andre delen var bare for redd til å stå opp for meg og hjelpe meg. Jeg hadde ingen støtte, jeg var alene. 

Jeg ble jaktet på dag inn og dag ut, de ville knuse sjelen min og ta vekk håpet mitt og til slutt var det akkurat det de gjorde. De hadde tatt vekk alt jeg elsket med meg selv, all min glede, alt som gjorde meg til meg og de brydde seg ikke et sekund om hva de hadde gjort. De var stolt av seg selv.
 

- 12 år -

Da jeg ble 12 år begynte jeg og bli syk. Det ble veldig mange legebesøk og sykehusbesøk og ingen visste hva som var feil med meg. Jeg dro mindre og mindre på skolen og jeg ble bare svakere og svakere. Etter et år med utredning fikk jeg diagnosen ME (som jeg kommer til å skrive mer om etterpå). Hverdagen min hadde forandret seg en god del på denne tiden. Jeg var nå sengeliggende og lå i en sykeseng i mitt soverom alene hver dag. Jeg gikk fra å være en jente med en full aktivitetsplan fylt med piano, gitar og sangtimer og en fremtid, til å ligge håpløs i en sykeseng hele dagen lang. 

Pappa mente at det var en diett som kunne hjelpe meg å bli frisk og jeg var jo litt overvektig og hatet kroppen min, så jeg var motivert til å prøve den. Denne dietten var ekstremt streng, ikke noe sukker, mel, melkeprodukter, kjøttdeig, pølse. Man kunne bare ha en frukt om dagen og en banan annen hver dag. Det var tøft å følge en slik diett når både meg og mamma var syk med samme sykdom, men vi gjorde det. Etter over et år uten noen forandring måtte jeg gi opp på den dietten. Det var for mye press for meg. Jeg hadde vel gått ned 8 kilo i den tiden og var super fornøyd med det, men jeg hadde ikke blitt noe friskere.
 

- 13 år -

Det hadde nå vært over 1 år siden jeg først ble syk og formen var litt bedre, så når jeg da hørte at de skulle feire 17. mai på fotballbanen ved siden av huset mitt, tenkte jeg at jeg skulle ta en tur ned ditt. Jeg pyntet meg skikkelig, ny kjole, sminke, krøllet håret. Jeg hadde gledet meg til dette øyeblikket så lenge. Nå skulle jeg vise dem at jeg var verdt å snakke med, at jeg var fin, at jeg var bra nok. Hele veien nedover kjente jeg hjertet mitt banket, jeg var så nervøs.

Jeg gikk inn til fotballbanen og så dem stå der i en stor klynge ved fotballbanen, jeg pustet dypt inn og gikk bortover. Jeg sto nå ganske nær dem, men ingen sa hei, jeg skjønte ingenting. Til en kikket litt mer tydelig og så at det var meg, de så litt sjokkert ut. De kom bort å sa hei, kommenterte på min vektnedgang men, jeg kunne fortsatt se at de dømte meg, jeg kunne fortsatt se at for dem var jeg ikke god nok. De gikk videre til sin lille gjeng etter å ha snakket med meg i kanskje 3 minutter og der sto jeg, fortsatt alene, fortsatt ikke god nok.
 

- 14 år -

Jeg begynte da på diett nr 2. Denne var ikke like streng, men etter 17. mai måtte jeg jo gå ned enda mer, det var ikke bra nok. Hver gang jeg spiste nå kunne jeg høre latteren dems, jeg kunne høre kommentarene, jeg er ikke bra nok, jeg må bli tynnere sa jeg til meg selv. Jeg så på meg selv i speilet og jeg ble bare tykkere og tykkere. Jeg skjønte ingenting, hvorfor funket det ikke. Kiloene raste ned, men jeg var fortsatt stor, feit og ekkel når jeg så meg selv i speilet. Jeg begynte å kutte et måltid og så en til og så en til, til jeg til slutt spiste 1 frukt til frokost og 1 lite kjøttstykke med salat til middag.

I starten ble jeg helt gal av sult, jeg klarte ikke tenke, jeg var så sulten, men jeg måtte bli tynn, så jeg presset meg så hardt jeg kunne. Etter en eller to uker gikk matlysten bort og jeg ble vandt til sulten, jeg likte sulten. Jeg følte meg stolt når magen romlet, for meg var jeg sterk og gjorde det som var riktig. Jeg begynte også å gjemme meg i store svarte klær og veie meg selv flere ganger daglig.
 

- 15 år -

Jeg hadde nå gått ned til min laveste vekt, 48 kilo. Ribbeina mine og kragebeinet mitt stakk ut, for meg så var dette pent og noe å være stolt av. Jeg fikk konstant kommentarer om at jeg var alt for tynn og at det begynte å se sykelig ut, men det motiverte meg bare mer til å ikke spise. Jeg begynte å bli veldig blek. Jeg var ofte svimmel og irritabel, jeg begynte å miste håret mitt og ble enda svakere enn jeg allerede var. Jeg hadde også begynt å legge på meg. Dette var jo fordi jeg ikke spiste og kroppen gikk i panikk modus og sparte på fettet. Jeg var helt gal i den perioden, alt jeg tenkte var "jeg kunne ikke bli feit".

Jeg spiste nå rundt 300 kalorier om dagen og var kjemperedd for at jeg skulle legge på meg mer, jeg gjorde alt jeg kunne for å slippe unna å spise maten min. Jeg kunne kaste vekk 3 druer og tro at det var stor forskjell. Jeg begynte å ta piller for å tømme systemet mitt (altså bæsje), så jeg kunne gå mer ned i vekt.

Etterhvert begynte legen å bekymre seg veldig og tok oss med i et rom for å si at hun mente jeg hadde anoreksi. Da fikk jeg valget om å bli innlagt på sykehuset for å bli friskere eller gjøre det hjemme og jeg valgte å gjøre det hjemme. Hun sa hvis jeg ikke jeg spiste innen et år, så kom jeg til å dø, men merkelig nok brydde jeg meg veldig lite om at hun sa det. Jeg trodde jo ikke at jeg hadde et problem og innbilte meg da at hun løy, men da hun sa at siden jeg hadde mistet mensen, så kunne jeg ikke ha barn om jeg ikke fikk den tilbake falt jeg sammen. 

Den setningen var det som reddet meg. Det er ingen ting i verden jeg har hatt mer lyst til i mitt liv enn å ha barn og det var det som motiverte meg og til slutt reddet livet mitt. Men, det var absolutt ikke så enkelt. 
 

- 16 år -

Jeg og mamma dro til en ernærings ekspert for å sette opp en diett som jeg måtte følge om jeg skulle få lov til å gjøre dette hjemme. Denne perioden var bare helt grusom, men det var verst for mamma. Jeg skrek på henne hver eneste dag, for hvert eneste måltid, for hver eneste lille bit som måtte inn i munnen min. Hun hørte meg skrike, gråte og trygle om å få lov til å være tynn. Jeg prøvde alltid å lure meg unna måltider og klarte ikke gi slipp på den stemmen i hodet mitt som sa at jeg ikke var verdt noe om jeg ikke var tynn.

Mamma er virkelig grunnen til at jeg fortsatt lever, hun gav aldri opp uansett hva jeg sa til henne og hvor stygg og slem jeg var. Hun reddet livet mitt og jeg kommer alltid til å være så utrolig takknemlig for det. Hun er virkelig min helt.

Jeg begynte nå å gå opp i vekt sakte men sikkert. Jeg ble fortalt at når jeg fikk mensen, så kunne jeg slutte å gå opp i vekt. Det var ikke før jeg veide 63 kilo at jeg fikk mensen tilbake igjen, men den dagen var en av de beste dagene i mitt liv. Jeg var så utrolig stolt av meg selv. Jeg hadde klart det!
 

- 17 år -

Da jeg var 17 år gammel var jeg mye friskere, jeg spiste som jeg skulle, men jeg var fortsatt sykelig opptatt av kalorier og brukte mye energi på å veie all maten jeg skulle spise. Jeg pleide også å trekke inn magen min så jeg ikke skulle se chubby ut når jeg var blant folk. Men, en dag møtte jeg Jonas. Jonas var den siste lille biten jeg trengte for å bli helt frisk. Han elsket meg så mye og han aksepterte meg for den jeg var.

Han brøyt ned alle veggene mine og slapp ut den gamle meg som hadde blitt gjemt bort av mobberne og han elsket den jenta akkurat som hun var. Jeg kunne endelig være meg selv igjen og ikke føle skam for å være den jeg var. Han fortalte meg hvor vakker jeg var og hvor utrolig glad han var i kroppen min og endelig kunne jeg se, meg. Han tok vekk kritikken til mobberne og erstattet det meg komplimenter. Jeg begynner endelig å se kroppen min og personligheten min for det den var, vakker.

- 21 år -

Det de sa om meg, det de i klassen, på skolen og alle andre sa om meg var ikke riktig. Jeg er ikke verdt mindre bare på grunn av min vekt. Jeg er ikke verdt mindre på grunn av min personlighet og jeg er ihvertfall ikke verdt mindre på grunn av min klesstil. Jeg er like mye menneske som alle andre og jeg er like mye verdt. Jeg er stolt av hva jeg har klart år oppnå i livet mitt selv om jeg har hatt det vanskelig med sykdommen min. Jeg gir aldri opp.

Jeg sier ikke at stemmene demmes ikke er inni hode mitt lengre, som sier at ingen liker meg og at jeg ikke er bra nok, men nå vet jeg ihvertfall at det ikke er sant og at jeg må prøve og ikke høre på det. For det er egentlig ikke hva jeg mener om meg selv.

Hver 5 jente i verden har slitt med en eller annen form av spiseforstyrrelse. Det er et sjokkerende høyt tall, men det er jo ikke så rart med tanke på hvor mye kroppspress det er i verden. Det er tusenvis av artikler som forteller deg hva du skal spise, hvor ofte du skal spise og hvor ofte du må trene. Bloggere som skriver at hvis du veier over 40 kilo så kan du ikke gå på stranden. Det burde jo nesten være ulovlig å kunne skrive slike innlegg syntes jeg.

Det er ikke rart at jenter slanker seg når de blir fortalt at måten de kan bli likt på av både jenter og gutter er hvis de ser ut som en supermodel. Dette kroppspresset må ta slutt, NÅ!

-Tessa

#blogg #innlegg #personelig #anoreksi #historie #hverdag #tirsdag

Ingrid

30.05.2016 kl. 08:19
For en sterk historie. Utrolig modig av deg å dele :)

Tessa Bennett

31.05.2016 kl. 09:55
Ingrid: Tusen takk for den koselig kommentaren! <3

lisarorvik

30.05.2016 kl. 09:05
Utrolig sterk historie, du er så sterk som deler dette <3

Tessa Bennett

31.05.2016 kl. 09:55
lisarorvik: Tusen takk snille deg! <3

30.05.2016 kl. 12:41
Der gråt jeg en skvett, Tessa. Utenforskap er noe dritt uansett hvordan det begynner. Så flott t du har hatt mammaen din på din side hele veien! Og at du følte at Jonas så deg som den vakre jenten du er! Håper nå du føler det selv, uten at noen annen må vise deg! Det å plukke frem alt det som er bra med en selv er ikke alltid lett men å så viktig. Det å føle at kanskje er man ikke "perfekt" men at man duger akkurat sånn som man er det er nøkkelen.

Du er en suuperflott jente og det er du som er den sterke, ikke de som valgte å mobbe eller å se andre veien!

Masse klemmer!

Tessa Bennett

31.05.2016 kl. 09:59
Anonym: For en utrolig fin kommentar! Jeg setter kjempestor pris på det du skriver. Tusen takk snille deg! <3

Susanne

30.05.2016 kl. 18:17
Får vondt i hjertet av å lese dette her <3 Du skriver så mange gode poeng, det er så viktig med gode forbilder..

Tessa Bennett

31.05.2016 kl. 10:06
Susanne: Glad du likte innlegget og at du var enig i det jeg skrev om. Tusen takk for den koselige kommentaren <3

Kristin

30.05.2016 kl. 22:16
du er absolutt mer enn bra nok uansett hva vekta viser eller hva de andre sier! det at du deler dette viser hvor utrolig sterk du har blitt. tenk på at du sannsynligvis hjelper minimum én person som er offer for mobbing med innlegg som dette - enten som motivasjon for offeret, eller for å få mobberne til å virkelig innse hva de egentlig gjør med et annet menneskes liv. en stor klem til deg!

Tessa Bennett

31.05.2016 kl. 10:09
Kristin: Åh, for en koselig kommentar! Jeg håper virkelig du har rett for det var målet med dette innlegget. Tusen takk for den herlige kommentaren! <3

http://hevhodet.blogg.no/

31.05.2016 kl. 11:44
Så utrolig fin blogg du har <3 Har forresten Ukens blogg konkurranse ute på bloggen min, bli gjerne med. Ha en kjempefin tirsdag :)

Tessa Bennett

31.05.2016 kl. 12:12
http://hevhodet.blogg.no/: Tusen takk!! Så gøy, skal ta en tur innom bloggen din og se! Ha en kjempefin Tirsdag videre du også <3

Benedicte Arntzen

31.05.2016 kl. 12:47
du er så sterk og flink!! <3 Takk for at du deler <3

Tessa Bennett

31.05.2016 kl. 12:58
Benedicte Arntzen: Tusen takk snille deg!! <3

Bodil

31.05.2016 kl. 15:33
Utrolig glad i deg og stolt av den fantastiske kvinnen du er.❤️❤️❤️

Tessa Bennett

31.05.2016 kl. 20:25
Bodil: Tusen takk, mamma! Kjempeglad i deg og <3

Maria Valentina

20.10.2016 kl. 21:33
du er sterk!!!

Tessa Bennett

22.10.2016 kl. 16:33
Maria Valentina: Tusen takk snille deg! <3
Tessa Bennett

Hei og velkommen til min blogg! Jeg heter Tessa. Jeg er en 23 år gammel jente, som for øyeblikket bor i Drammen. På denne bloggen finner dere litt av alt. Jeg liker å skrive om livet mitt, lage YouTube videoer, spise mat og være kreativ. Håper dere liker bloggen min


KONTAKT


tessa.t.k.bennett@hotmail.com

Søk

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits