Happy halloween!

  • 31.10.2016 kl. 08:00

How to make an avocado rose

  • 29.10.2016 kl. 08:00

The last flower standing

  • 25.10.2016 kl. 08:00

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

HEI!

Nå er det ikke flere blomster, grønne trær eller varme soldager igjen for i år. Rart hvor utrolig fort tiden går i det siste, det føles ut som det nettopp var sommer og nå er det snart vinter allerede?! Her er et bilde av den siste blomsten jeg fant før høsten kom.

-Tessa

#innlegg #blogg #foto #blomst #helg #søndag #tessabennett

8 funfacts om meg, del 2.

  • 24.10.2016 kl. 08:00

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


JEG HAR EN EKSTREMT GOD LUKTE SANS

Det er egentlig ganske sjokkerende hvor god lukte sans jeg har. Et eksempel på dette er da jeg var 12 år gammel og mamma hadde kjøpt en eske med cheerioes til meg. Jeg elsket cheerios og spiste det ofte til frokost, men denne bollen smakte ikke som alle de andre, den smakte fiskete. Jeg stakk nesen min dypt ned i bollen for å lukte ordentlig på frokostblandingen, i håp om at jeg bare var gal, men jeg kunne fortsatt kjenne en mild fiskelukt. Jeg spurte mamma om hun kunne lukte det samme, men hun sa bare at det var tull. Jeg hadde veldig lite lyst til å fortsette å spise fiskecheerioesen, men mamma sa som de fleste mødre ville sakt, du får ikke en ny eske før du har spist opp den gamle, så da måtte jeg bare holde meg for nesen til alt var borte. Det var ikke den beste opplevelsen i verden, men mamma lærte seg etterhvert at min luktesans ikke var tull og jeg måtte heldigvis aldri spise fiskecheerioes igjen, woho!

 

JEG ELSKER Å BLI KJENT MED NYE MENNESKER

Jeg er veldig glad i å dra ut og møte nye mennesker. Jeg er egentlig veldig sosial, men på grunn av sykdommen min blir jeg ofte sittende hjemme og se på TV i helgene. Men jeg vil mye heller dra ut på byen enn å sitte å se på friends for den hundrede gangen...
 

JEG ER EN CHOCOHOLIC

Dette er virkelig foreldrene mine sin feil. Vanligvis er jeg ikke enig om at alle problemene man har som voksen kommer av hva foreldrene gjorde feil, men akkurat denne er jeg helt sikker på var dems feil. (unnskyld mamma og pappa om dere leser dette) De tenkte for en eller annen grunn at om de holdt meg vekk fra godteri de 4 første årene av mitt liv, at jeg da ikke kom til å crave det senere i livet mitt. Men det som skjedde var det stikk motsatte, den første dråpen av sukker jeg fikk på tungen min slukte meg opp og jeg er nå og kommer alltid til å være et sukkeravhengig menneske. Nice try parents!
 

JEG ELSKER AVOKADO

Åh, avokado! En grønn mirakel, grønnsak/frukt som kom til denne jorden for å glede oss alle og gi oss sunt fett, B-vitamient folat og kalium. Avokado passer til så utrolig mye og smaker helt himmelsk. Jeg tror jeg spiser 2-4 avokadoer per uke, avokado toast er min favoritt lunsj.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


JEG ELSKER PEPSI MAX

Om jeg gjør, jeg drikker det nesten hver eneste dag! Jeg vet, jeg vet, det er ikke bra for meg, men det er bare så utrolig godt. Og nå som prøver å spise litt sunnere og kutte ut junk food fra kostholdet mitt hjelper pepsi max meg å unngå de usunne fristelsene og litt pepsi max er bedre enn å konstant spise godteri, pizza og potetgull, så ikke døm meg! 
 

JEG HATER Å RINGE FOLK

Jeg burde egentlig skrive skrekk, jeg har skrekk for å ringe folk. Å ringe mamma er enkelt, noen venner er greit også, men det som virkelig skremmer meg er når jeg må ordne ting over telefonen. Som å ringe NAV, søke om ting for sykdommen min eller bestille noe. Med en gang jeg hører hei i andre enden av telefonen fryser jeg fullstendig, jeg kan ikke lengre huske hvor jeg bor, mitt eget navn eller hva jeg egentlig ringte dem for. La oss bare si jeg har hatt et par frustrerte mennesker i andre enden, stakkars, uff. Det ligger også en liten historie bak hvorfor jeg ikke er så glad i telefoner, men det skal jeg lage et separat innlegg om det senre. So stay tuned!
 

JEG SNAKKER UTEN Å PUSTE

Det er virkelig en av mine største talenter, haha! Mine aller nærmeste ville vel heller kalt det irriterende munndiare enn et talent, men aner du hvor vanskelig det er å snakke i 10 minutter uten å puste, det er egentlig ganske imponerende syntes jeg. Jeg har bare alltid hatt så utrolig mye å si, det betyr ikke at alt jeg sier gir mening eller har noe stor betydning, jeg bare elsker å prate. Du kommer ihvertfall aldri til å ha en klein, stille opplevelse med meg.
 

JEG ELSKER Å VÆRE SPONTAN

Jeg har sjeldent, nesten aldri møtt noen som er like spontan som det jeg er, men når jeg gjør det blir jeg kjempe glad. Jeg elsker å oppleve nye ting og kan gjerne sitte hjemme kl. 18:00 og lese et blad og så plutselig kl. 18:05  ha lyst til å ta en tur til Sverige. Men som regel hører jeg alltid et nei fra den jeg er med, de fleste mener at spontane øyeblikk er uansvarlige, men jeg liker å lage minner og de fleste gode minnene jeg har hatt var uplanlagte, just sayin!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

-Tessa

#blogg #innlegg #høst #oktober #hverdag #fakta #tessabennet #foto #mandag

my travel wish list

  • 23.10.2016 kl. 08:00

FIJI


SAN FRANCISCO

EGYPT

PARIS

L.A

BAHAMAS

NEW YORK

CANADA

ITALIA

JAPAN
????? (Hirosaki Castle and cherry blossoms)
IRLAND
Dunluce Castle
FLORIDA

HELLAS

MALDIVENE
Villas on the green tropical beach with steps into water

(Alle bildene er fra google.)

Er noen av disse stedene på ønskelisten deres?

-Tessa

#søndag #hverdag #blogg #innlegg #helg #oktober #reise

My new water bottle!

  • 17.10.2016 kl. 08:00

My top 10 favorite 90's movies

  • 16.10.2016 kl. 08:00



PRETTY WOMAN

               

CRUEL INTENTIONS     NOTTING HILL     GHOST

                

FORREST GUMP     TWISTER     THE SIXTH SENSE

              

ARMAGEDDON     THE WEDDING SINGER     FATHER OF THE BRIDE

-Tessa

#blogg #innlegg #helg #søndag #film #tips #tessabennett

 

TOPPLISTEN!

  • 15.10.2016 kl. 16:12



Åh, så glad jeg er akkurat nå!

Jeg måtte klype meg selv da jeg dro fram pc'en og så at hele 400 mennesker hadde lest innlegget mitt! Tusen, tusen takk, dere er verdens beste lesere! Jeg er så utrolig takknemlig for at dere tok dere tid til å lese dette innlegget og dele det videre! Jeg vil også si tusen takk for alle de koselige kommentarene og meldingene jeg har fått. Jeg setter kjempe stor pris på all støtten.

Da jeg skrev dette innlegget var målet å bli hørt, å bli sett og å bli forstått. Ut ifra det jeg har hørt fra dere er det akkurat det jeg har oppnådd. Jeg kan ikke beskrive hvor utrolig glad jeg er akkurat nå og dere er grunnen til at jeg smiler som jeg gjør. Dere har officially gjort deres good deed for resten av året!

Jeg håper at dere som leste fikk noe ut av det og kanskje lærte noe nytt om denne sykdommen som dere ikke var klar over før? Om det er noe dere lurer på, så er det bare å spørre. Og en ting til..

TUSEN, TUSEN TAKK!

-Tessa

#blogg #innlegg #høst #helg #lørdag #bloggtop #tessabennett

MIN LIVSSTRAFF....

  • 12.10.2016 kl. 08:00

hand of prison in jail
Licensed from: tomwang / yayimages.com
 

HEI KJÆRE LESERE!

Jeg vil starte dette innlegget med å advare om at dette ikke er et happy og oppmuntrende type innlegg, men jeg ville satt utrolig stor pris på om du fortsetter å lese den for det. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive dette innlegget, men jeg har ikke klart å finne fram de rette ordene eller styrken til å skrive det ned på papir/pc'en. Det er så utrolig viktig for meg å få folk til å forstå hvordan det er å ha denne sykdommen, så jeg har lagt stort press på meg selv til å skrive dette innlegget perfekt. Problemet er at for meg blir det aldri perfekt nok, så nå har jeg bare bestemt meg for å puste dypt inn og ut og bare dele innlegget med dere.

ME har blitt snakket om mer og mer i media, folk begynner å engasjere seg mer i saken og har litt mer forståelse for oss som sliter med denne sykdommen, men det er langt ifra bra nok. Denne sykdommen har vært rundt i mange, mange år og har med sneglefart kommet til et sted der vi av og til blir forstått og får sympati, men de fleste dømmer oss. Jeg tror ikke alle mener å være ignorante, det kommer ofte av falske rykter, falske studier og redsel for å stå bak noe som ikke er bevist. 

For meg er det trist å vite at etter å ha ventet tålmodig i køen så lenge som vi har gjort, blir vi fortsatt fortalt, «VENT! Det er mennesker som trenger hjelp mer enn dere». Det er derfor jeg vil skrive dette innlegget, jeg vil hjelpe de som ikke forstår, forstå situasjonen min. Mange mener fortsatt at ME er en psykisk sykdom, noen tror at det betyr at man sover hele dagen og noen mener rett og slett at det bare er et løgn skapt så vi alle kan leve av NAV og leve helt gratis her i verden. Ikke alle med ME opplever denne sykdommen helt 100% som jeg gjør, alle har forskjellige opplevelser, men en ting vi alle er enige om er at vi våknet ikke opp en dag og bestemte oss for å bli syk. Det var ikke et valg vi tok, det var noe som skjedde med oss.

Det er 10 år siden jeg først ble syk, jeg var 12 år gammel. Jeg var alt for ung til å miste livet mitt slik jeg gjorde, for ung til å bli fortalt nei og vent, for ung til å sette grenser for meg selv og ta ansvaret fordi kroppen min ikke lenger fungerte som den skulle. Livet mitt skulle ha begynt der det stoppet opp. Jeg våknet bare opp en dag, en helt vanlig dag, i min vanlige seng i full panikk. Smerten var så stor at jeg nesten ikke kunne puste, jeg grep tak i dynen min og hev den av meg, den var plutselig så tung. Jeg kunne kjenne smerte i hver eneste lille ben, i hver eneste lille muskel. Kroppen min føltes ut som den hadde blitt slått ihjel mens jeg sov, jeg var sår og øm, alt var vondt. Nå var alt vanskelig å gjøre, å gå var vanskelig, å pusse tennene, å holde et glass, å sitte ute i solen, å høre på musikk, å snakke, alt. All energien jeg en gang hadde, hadde bare føket rett ut av kroppen min over natten.

Om dere tror at legen min begynte å freake ut av at jeg nå var en 12 år gammel jente som plutselig ikke hadde en kropp som funket lengre, så tar dere feil. Etter noen blodprøver og andre prøver på legekontoret kom han ganske raskt fram til at det virket som et kraftig virus. Jeg fikk beskjed om å ta fri fra skolen en uke og bli hjemme, slappe av og ta antibiotikaen han hadde gitt meg, så det var det jeg gjorde. Men en uke ble til to uker og to ble til tre og etter 4 måneder med antibiotika var både jeg og mamma veldig lei av det samme svaret og ba om en annen løsning. 

Jeg fikk da beskjed om at jeg ikke kunne ta antibiotika lengre, så jeg skulle nå ta to paracet og en ibux tre ganger daglig for smerten, men det hjalp meg ikke det heller og etter 2 måneder til ble jeg lagt inn på sykehuset for flere tester. Jeg var livredd og forvirret, ingen forsto hva som var feil med meg, det var like før jeg måtte feire jul der, men heldigvis fikk jeg dra hjem lille julaften på grunn av en fantastisk sykepleier som jeg alltid vil være takknemlig for. Etter 2 uker med venting fikk vi endelig svar om hva det var, det var ME. Mamma hadde også ME, men hun hadde aldri fortalt meg hva det var før, jeg trodde bare hun hadde kraftige migrener, som gjorde at hun måtte ligge i sengen sin, jeg visste ikke at hun slet så mye som hun faktisk gjorde bak den soveromsdøren.

Dagene ble bare tøffere og tøffere for meg etter diagnosen min. Jeg hadde en sykdom som ikke hadde noe kur, som de nesten ikke hadde noe informasjon om eller noe medisin for. Jeg lå for det meste i sengen eller på sofaen og gråt hele det første året av sykdommen min, noen ganger var jeg så sliten at jeg ikke kunne snakke eller kommunisere på noen som helst måte. Jeg følte meg bare som en livløs grønnsak og ja, selvfølgelig ble jeg deprimert, hvem ville ikke det? Det betyr ikke at det er psykisk, det betyr at jeg var en 13 år gammel jente som måtte sitte inne hele dagen alene og vente på en kur som ingen trodde var verdt å finne.

Jeg fikk veldig mye oppfølging av leger, men veldig lite støtte, de fleste virket som de ventet på at jeg skulle skrike ut «JEG LØY, OKEI!». Det virket sjeldent som de hadde mye sympati for det jeg gikk igjennom, jeg dro egentlig bare ditt en gang i uken for å bli fortalt at det ikke var noe de kunne gjøre for meg. Alt de sa var «bare ta det med ro, se en fysio, dra til en psykolog, ta en tur ut av og til». Jeg ble også veldig ofte spurt hvorfor jeg trodde jeg forsatt var syk og hva jeg trodde jeg kunne gjøre for å bli friskere, som om det var mitt ansvar å finne en kur. For meg virker disse spørsmålene absurde nå, men jeg var ung, så jeg tok det legene sa veldig personlig og tok på meg ansvaret for å kurere meg selv.

Jeg presset meg selv så hardt jeg kunne. Jeg gikk småturer, dro på skolen, spiste sunt, tok pillene jeg fikk, hørte på alle rådene jeg fikk, men jeg ble bare sykere og sykere og en dag knakk kroppen min helt sammen. All presset hadde nå gjort at jeg ble sengeliggende, 13 år gammel og mine dager ble nå brukt i en sykeseng, i et mørkt rom, helt alene. Jeg trengte støtte av assistenter og sykepleier når jeg skulle gå, jeg hadde 24 timer hjelp til vasking, matlaging og pleie. Jeg var innestengt i min egen kropp.

Jeg er nå 22 år gammel og det er enda ikke noen kur, jeg har enda ikke blitt frisk og jeg venter fortsatt på et mirakel. Jeg er ikke sengeliggende, ihvertfall ikke som før, men jeg bruker fortsatt en god del tid på å slappe av. Det er fortsatt mitt ansvar å finne en løsning på dette og jeg har fortsatt ikke funnet en mirakelkur på egenhånd. Jeg skal ikke lyve, dagene mine er tøffe og jeg lever fra dag til dag, jeg finner ting som får meg til å smile og passer på kroppen min så godt jeg kan. Jeg snur om alt som er negativt til noe positivt og lar meg sjeldent få lov til å knekke sammen. Sannheten er at jeg overlever, men jeg lever ikke. Jeg kan ikke gi meg selv det jeg egentlig har lyst på, en utdanning, en jobb, ferier, opplevelser og kjærlighet.

Disse tingene står høyest på ønskeliste min og den listen har blitt veldig lang nå, alt for lang. Jeg har gått glipp av så mye, jeg fikk ikke gått mer enn 2 uker på ungdomskolen, jeg fikk ikke gått på skoleball, teater, fester osv. Jeg er ikke ferdig med videregående engang og når jeg en gang blir frisk nok til å gå på skole igjen må jeg velge utdanning ut ifra hvilken jobb som kan ta minst energi, så om jeg da kanskje blir friskere en dag, så kan jeg faktisk jobbe med det jeg har studert. Jeg kan ikke gjøre det jeg egentlig vil, jeg kan ikke ta valg i livet mitt ut ifra det jeg vil gjøre og hva som er best for meg, jeg må ta valg ut ifra hva jeg kan takle fysisk. 

Jeg er 22 år gammel og hele mitt unge liv blir brukt i en seng i et mørkt rom, alene. Det er mitt personlig helvete. Jeg må si nei til alt, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke fysisk klarer å få det til. Det verste med å være syk er ensomheten, smerten har jeg blitt vant til, men det å alltid måtte kjempe seg igjennom dette alene, det er det som er vanskeligst. 90% av livet mitt er å slappe av og ligge stille, det betyr at den resterende 10% er det ekte livet mitt. 10% er veldig lite å leve på, så da jeg først kommer meg ut, så er det den gode energien som gjør at jeg overlever resten av den 90%. Om vennene min bare visste hvor utrolig deilig det er for meg å bare gå ut, puste frisk luft, pynte meg, føle meg normal, bli snakket til som et vanlig menneske, danse og kose meg, leve livet mitt som den ekte meg.

Problemet er at de fleste vennene jeg har hatt i de siste 10 årene har mistet toleranse for sykdommen min. Jeg kan vel egentlig ikke bli sint fordi de velger å trekke seg tilbake, hvem ville hatt en venn som er så mye jobb som det jeg er. Om vi skal finne på noe, så må det være hos meg, i min by, for å dra bort tar for mye energi. Jeg kan ikke dra på fester og bursdager med mindre jeg kan bli kjørt. Jeg må veldig ofte si nei og jeg kan ikke 100% være der for dem som de fortjener. Selv om jeg prøver å gi dem så mye jeg kan, så kan jeg aldri gi dem så mye som jeg skulle ønske. Jeg kan aldri være der like mye som jeg hadde gjort om jeg var frisk.

For dem er det bare å ta toget, så buss, så dra ut, men for meg er det å stå opp, dusje, sminke meg, fikse håret, kle på meg, gå til tog stasjonen, ta toget, gå til bussholderplassen, gå av bussen og finne veien fram, så drikke og så feste, så klare å komme meg hjem dagen etter. Det er fysisk umulig for meg å få til, om jeg var et batteri, så kunne jeg bare ladet meg selv opp til en dag med morro, men det funker ikke sånn.

Hver eneste dag jeg sier nei, eller at jeg ikke kan, knuser en liten bit av meg og jeg får så utrolig dårlig samvittighet. Dagene mine går så opp og ned, så jeg kan ikke planlegge ting alt for langt i fremtiden heller, så når man plusser på disse hinderene blir venner fort lei og da mister jeg dem. Siden jeg da ofte er hjemme er det veldig vanskelig å finne nye og helt ærlig er det slitsomt å konstant miste folk og bli såret. Det har blitt så ille at jeg faktisk ikke tørr å gi for mye av meg selv i et forhold med noen lengre for jeg vet at de enten kommer til å behandle meg som en backup plan eller forsvinne som de andre.

For meg hadde det vært luksus å ha en full dag med jobb, skole, venner, familie og andre planer. Om det er noen der ute som tror at ME er noe jeg ønsker meg, så les ferdig dette innlegget og spør deg selv, hvem vil leve slik jeg gjør? Vil du bytte plass med meg, for det gjør jeg gladelig. Noen ganger er det folk som hører jeg har ME og sier til meg «åh, du er så heldig som får slappe av, sove litt lengre og ikke må jobbe eller gå på skole», men nei, jeg er ikke heldig. Jeg slapper ikke av for litt ekstra overskudd, jeg slapper av slik at jeg har nok energi til å lage mat, gå til butikken, pusse tenne mine. Denne sykdommen er et evig fengsel av både fysisk og psykisk smerte som ikke har en ende dato. Livene våres er basert på håp, drømmer og ønskelister som vi kanskje, en gang i fremtiden, kommer til å kunne begynne å krysse av og oppnå.

Poenget med dette innlegget er ikke for å få folk til å syntes synd på meg, men heller bli forstått. Jeg vil bare at folk skal se smerten i å leve som jeg gjør og vite at det ikke er et valg, det er ikke bare å være litt sliten, det er ikke bare litt smerte, denne sykdommen er forferdelig og den torturerer meg og mange andre mennesker hver eneste dag, men fortsatt blir vi stående bakerst i køen til vi kan bevise at vi er verdt å redde. 

Jeg vil sette livet mitt på play og leve igjen, jeg vil ikke gå glipp av en eneste dag til, jeg har allerede mistet så mye. Jeg vil bare leve igjen, så please del dette innlegget, snakk med noen om det, spre det videre på en eller annen måte slik at den kuren kommer litt raskere fram til meg og alle de andre sterke menneskene som kjemper seg igjennom denne sykdommen. Vi fortjener å leve et livet vi har lyst til å leve, ikke en som vi er nødt til å leve.


Om dere har noen spørsmål, så bare legg igjen en kommentar, jeg svarer alle. Ingen spørsmål er dumme spørsmål.

-Tessa

#blogg #innlegg #hverdag #onsdag #høst #oktober #personlig #me #sykdom #helse #historie #tessabennett

8 fun facts om meg, del 1.

  • 10.10.2016 kl. 08:00

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

JEG ER EN TV SLAVE

Helt siden pappa kjøpte meg min første dvd har gleden av å se på tv utviklet seg til en avhengighet. Jeg har alltid vært veldig interessert i film og tv, det startet som en måte å bonde med pappa til å bli en stor interesse for meg. Jeg gikk fra min første dvd til min første serie og før jeg visste ordet av det hadde jeg over 200 dvder og alt for mange serier. Jeg klarer ikke helt å forklare kjærligheten jeg har for film og tv, men det er noe jeg alltid har blitt inspirert av og kunne gjerne tenkt meg å ha et yrke innenfor, så lenge det ikke er skuespill, haha!
 

JEG VASKER HENDENE MINE KONSTANT

Jeg aner ikke hvorfor jeg gjør dette, men jeg klarer ikke å ta på feks en pose uten å vaske hendene mine etterpå. Jeg liker ikke tanken av å ha møkkete hender, jeg må vaske dem hver gang de kjennes møkkete ut, som er ofte.
 

JEG ER LIVREDD FOR EDDERKOPPER

Oh, this fear is real yall! Det er ikke noe jeg er mer redd for enn edderkopper.. Frykten er så stor at om jeg bare ser en bitte liten baby edderkopp i rommet mitt får jeg helt panikk. Jeg kan ikke engang sitte inne på det rommet før den edderkoppen er funnet. Jeg har blitt ledd av så mange ganger, men alle har noe de frykter og for meg er det edderkopper.
 

JEG HAR EN LILLESØSTER

Jeg har vært enebarn hele livet mitt og har så lenge jeg kan huske mast om å få en lillesøster eller lillebror, men begge foreldrene mine sa at de syntes det var perfekt å bare ha meg, bla, bla, bla. Men, da jeg fyllte 21 år bestemte faren min for å endelig gi meg det jeg hadde ønsket meg så lenge, den vakreste, søteste lillesøsteren jeg noen gang kunne spurt om. Hun heter Hannah og er nå 1 år gammel! Hun er virkelig verdens skjønneste lille skapning, det er ikke noe i verden jeg ikke ville gjort for å se henne smile. Problemet er at faren min er engelsk og bor i England, så jeg får ikke sett henne mer enn 2-3 ganger i året, så det blir mye skyping, savn og tårer desverre, men en dag håper jeg å få flyttet til England for et år eller to og være en del av livet hennes dagelig!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

JEG ELSKER SURT GODTERI

Det er så utrolig godt! Jeg ville spist surt godteri hver dag om jeg kunne!
 

JEG ELSKER HARDT OG SØRGER DYPT

Når jeg først blir glad i noen, gjør jeg alt for dem. Jeg hjelper dem, støtter dem, hører på hva de har å si og ønsker dem det aller beste, men om jeg da mister noen jeg er glad i, sørger jeg like hardt som jeg elsket dem. For meg er det veldig rart å tenke idag elsket jeg/er jeg glad i denne personen og imorgen er jeg ferdig og vil aldri se dem igjen. Det virker bare rart for meg, men det er sånn verden er, når man er ferdig med noen er man ferdig med dem, det er den sunne måten å takle ting på, men jeg syntes det er utrolig rart. Jeg slutter ikke å bry meg om noen sånn, når jeg først er glad i noen, bryr jeg meg om dem foralltid og jeg ønsker dem aldri noe vondt. Det skal veldig mye til for at jeg kutter noen ut av livet mitt, da har de såret meg fryktelig mye, men til og med da vil jeg bare at de skal ha det bra.

 

JEG BRAKK BEINET MITT FOR Å UNGÅ HESTEBÆSJ

Åh, denne historien altså.. Svaret ligger egentlig i overskriften, jeg og en "venninde" gikk hjem fra skolen da hun kom på den fantastiske ideen om å dytte meg mot den store haugen med hestebæsjen som lå rett i veien. Som dere sikkert kan gjette, var ikke dette noe jeg ønsket meg, så jeg prøvde å vri meg unna det, men hun var overaskende strek og det var vanskelig å vri meg unna. Da jeg endelig fikk vridd meg til siden både kjente jeg og hørte at noe knakk, det viste seg at det var en del bein som knakk på en gang. Jeg hadde klart å vri foten min helt rundt og slik ble den brekt, men historien ender ikke der. Etter mitt store hylskrik ble jeg da småobbet av hun som da hadde dyttet meg, hun mente jeg var pysete og for å være tøff reiste jeg meg opp og gikk videre hjem på mitt brekte bein. Jeg hørte henne skrike pyse for hvert sukk hun hørte fra meg til jeg pluttselig knakk sammen for foten min ikke klarte å gå lengre. Det var flaks at jeg hadde 2% strøm igjen på mobilen så jeg fikk ringt mamma om å komme å hente meg. Hun tok meg hjem, men da hun så at foten mitt var dobbelt så stort, hadde en diger kule på seg og hadde skiftet farge fra hud til gul, grønn, blå og rød dro vi ganske raskt til sykehuset. Jeg måtte hoppe rundt på krykker hele sommerferien..
 

JEG ER EGENTLIG FØDT TESSA-TERESE

Jeg ble født Tessa-Terese Bennett, dette fant jeg faktisk ikke ut før jeg fyllte 20, haha! Alle har kalt meg Tessa eller Tess hele livet mitt, så da mamma forklarte at terese ikke var mitt mellom navn men en del av fornavnet mitt ble jeg litt sjokkert. Jeg blir fortsatt kalt Tessa, så det er vell ikke akkurat en stor forandring i livet mitt, men det er litt morsomt å tenke på at jeg nesten har levd hele livet mitt uten å vite hva jeg egentlig heter, haha!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Håper dere likte dette innlegget?

Skriv gjerne noen fakta om dere selv i kommentarfeltet, ha en kjempe fin dag videre!

-Tessa

#blogg #innlegg #hverdag #fakta #høst #vinter #mandag #tessabennett #foto

My top 10 favorite romance movies

  • 09.10.2016 kl. 08:00

1. LOVE, ROSIE       2. THE NOTEBOOK      3. ABOUT TIME       4. THE FAULT IN OUR STARS


5. MADE OF HONOR        6. THE TIME TRAVELER'S WIFE        7. THE WEDDING DATE        8. DEAR JOHN




9. HOW TO LOSE A GUY IN 10 DAYS        10. LOVE & OTHER DRUGS

 

-Tessa

#blogg #innlegg #film #helg #søndag #høst #vinter #tips

Tessa Bennett

Hei og velkommen til min blogg! Jeg heter Tessa. Jeg er en 23 år gammel jente, som for øyeblikket bor i Drammen. På denne bloggen finner dere litt av alt. Jeg liker å skrive om livet mitt, lage YouTube videoer, spise mat og være kreativ. Håper dere liker bloggen min


KONTAKT


tessa.t.k.bennett@hotmail.com

Søk

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits