• 18.01.2018 kl. 01:03


Jeg er ikke like syk som de aller fleste i denne filmen nå, men jeg har vært det før. Da jeg først ble syk, så var det som om noen slo meg rett ned i bakken, kroppen min kollapset helt. Jeg ble sengeliggende i en alder av 13 år og lå i den sykesengen i hele 3 år, før formen begynte å bedre seg igjen, men frisk har jeg aldri blitt. Formen min har gått opp og ned helt siden jeg ble syk, så jeg ser på meg selv som heldig, som nå har kommet til er sted i livet mitt, der jeg klarer å lage mat, gå ut av huset en gang i blant og leve 30% av livet mitt, men jeg lever fortsatt et anstrengende liv, fyllt med hindringer, få opplevelser og mange dømmende blikk. Jeg må leve med å aldri bli trod på og alltid bli sett som en lat, svak, løgner, fra både de rundt meg og leger som har muligheten til å finne svar. Jeg må leve med frykten om å aldri bli hørt og at denne sykdommen alltid vil være en del av meg. Så om du noensinne har lurt på hvordan ME er på sitt verste og hvordan det er å leve med denne sykdommen. Om dere noengang har lurt på hvordan vi kan være ute på en cafe en dag og pluttselig ikke er til å høre fra på flere dager, uker senere, så se på denne dokumentaren! Her finner du svarene på alle spørsmålene du har og noengang har hatt om denne sykdommen.


#helse #sykdom #me #cfs #dokumentar #netflix #hverdag #torsdag #tips


  • 02.08.2017 kl. 16:37

Broken heart
Licensed from: Grafvision / yayimages.com

How long does it take to get over someone that you were once in love with. Weeks, months, years? That's the question on everyone's mind when they experience heartbreak, isn't it?

Heartbreak is pain I would never wish upon anyone. You're losing the one that you love, and your best friend, all in one fell swoop. The pain you feel now, resembles the pain you feel when someone close to you dies. You grieve for them the same way, you just move on a little differently. Because they are still alive it makes moving on harder. You have to slowly erase them from your heart and that's not an easy task. You are grieving someone that you could be with, but for whatever reason you just can't be with. You now have to accept that you will both have to live separate lives and most likely will never see each other again. This person that you know better that anyone, the person carrying all of you secrets, is now a total stranger to you.

Heartbreak is.. well.. it just sucks, there's no other way to put it, it just plain sucks. It feels like someone rips out your heart, breaks it into a million pieces, hands them over to you and says, "here, now put it all back together again". I really think it's amazing that we manage to deal with ithat kind off loss the way that we do. That we manage to heal and move on from that and live our lives again. Because really, it seems like an impossible thing to do, doesn't it?

You never go into a relationship prepared to say goodbye. I mean, what would be the point of that? What would be the point in being with someone, that you didn't believe it would work out with? None! You just have to take the risk and hope for the best. Love is just a big leap of faith. It's scary and wonderful all at the same time. It's almost impossible to say no to, even when you know it's wrong for you. Your heart just finds a way to take control, over your brain, over your body, over you. You never know when it's going to hit you or where it's going to take you, but that's what makes it so magical. You just put your heart in this other person's hands and hope for dear life that they take care of it. Then you just take the leap.

Falling in love is amazing, being in love is amazing, but love is definitely something I think many of us take for granted. Slowly after time, we might forget how important that love is for us to hold onto. We forget what lies behind the arguments, the disagreements and the tears. We forget how important that one person really is too us. We forget who we are, comprimize too much, lose ourselves in the love that we have for each other or we just simply lose track of each others needs,  get to comfortable, maybe a little lazy.

Eather way, we ultimately become unhappy, because we are not taking care of each other or ourselves and that's when we lose it all. There are also some that meet at the wrong time, at the wrong age, even in the wrong place. Some get stuck in an abusive relationships or in one that is toxic. Some are in relationships where the other has fallen out of love or just simply given up. Some cheat or get cheated on, some even meet someone else. Some lie to much or hide certain things from their partner. Some are stuck in difficult circumstances they can not control and some are just simply with the wrong person. Either way, it's a painful end, for at least one of you.

Letting go of someone is the hardest thing in the world to do. You are grieving the loss of a person that was once the most important person in your life. You're mending your heart, maybe even forcing yourself to fall out of love with someone. It's excruciatingly painful and emotionally draining. You're constantly haunted by what your relationship was and what it could have been. You just miss it, you miss them, you miss your person. You remember all the good memories you shared, the places you went, the plans you had together and all your little inside jokes. You hear them laugh, you see them smile, you even feel their touch and it's painful, cruel even, but you can't stop it. It's like your brain has to show you all of the memory tapes, before it can archive them in the "lost box". You have to feel every emotion, all the happiness and all the pain, so that you can move on.

The first few months are the absolute worst. This is when you fall into a deep hole of depression, aka heartbreak. All you want to do is call them, just to hear there voice, just for a second, even if it means hanging up right after, but you don't, if you know what's good for you, you don't. You just suck in the pain and let the urge go, so that you can move on. You might find yourself feeling a little lost, not knowing witch direction you are going in and for every step forward, you fall two steps back, because you suddenly see them, in a photo, in a place that you went together, in a show you used to watch. You see the memories flash in the back of your mind and the tears start forcing their way down your cheeks again and then you fall back those two steps. It's frustrating and it makes you feel like it's impossible get over them.

You start thinking of all the ways that you could have saved the relationship, stopped it from falling apart, but you will soon figure out, that it's not just in your hands. You can't fix it all on your own, it takes two people and that will definitely sting a little, (a lot). You will also learn that love, on it's own, can not save a relationship and that relationships can have open endings that may be caused by other things than lack of love. You might start thinking "maybe I will never get over it, maybe I will always have hope, maybe it will always hurt?" You can't eat, you can't sleep, you can't breathe cause you miss them so much and the end of the pain just seems to far away to bare.

Then it gets better. Suddenly, with no warning, that amazing day comes. The day when you forget, just for a second, that you're miserable and that, that is the beginning of your healing process. You start eating a little, you might find yourself laughing at something, you start breathing a little easier and your brain feels clearer. You slowly start putting the pieces of you heart back together. You start living your life again and the pain is now slowly disappearing. You start feeling like your old self again, maybe even a new and improved self. Your confidence is on it's way up and you're slowly moving forward, no steps back this time. Every day gets better. Every tear helps you move on, every emotion helps you put the pieces back together and finally you start feeling in control of your life again.

This is the good part, this is when you start moving on, but it's also the slowest part. This part takes the longest, but it also guarantees less pain daily, and that helps you deal with the slowness of it all. I wish I could tell you that after you hit the 8 month mark, that you will magically be healed and will no longer have any scars of your past realationship, but I just can't. It doesn't work like that. The truth is that you heal slowly, it hurts and it's hard, maybe even the hardest thing you'll ever have to do. It takes time, for some more than others, witch is why there's no timestamp for the ending, unfortunately. But what I can say is that it gets easier, every day. You will make it to the other side of that heartbreak. It will get better.

It has now been one year after my very first heartbreak and I still feel the pain. It's deep in there, but I still feel it. I still have some days where I may miss our relationship, miss the way it used to be, miss him. There are days where I might see his picture and feel a little sting in my heart, but mostly I'm ok. I have moved on with my life and become a person that can actually take care of myself, witch trust me is a BIG change for me. I set boundaries, say no and put myself fist. Witch is something I have always wanted for myself.

Sometimes I still do wonder if he will always have a place in my heart, but that answer will probably reveal itself over time. I'm just taking it one day at the time and learning as I go. I really love my life right now. I love the person that I have become and I love all the people in my life. I'm happy. I feel for the first time ever that I'm becoming who I always wanted to be and that feels amazing, so for now that's enough for me.


#blogg #blog #innlegg #hverdag #onsdag #sommer #kjærlighet #sorg #kjærlighetssorg #love #heartbreak #engelsk #english #grieving #tessabennett

Er jeg allergisk mot katten min?

  • 18.04.2017 kl. 08:00



Etter å ha vært forkjølet siden Desember, har jeg begynt å innse at det jeg opplever ikke er en forkjølelse (for det er umulig å ha en 4 måneders lang forkjølelse). Jeg har begynt å innse at problemet jeg har, er en allergi. Om det er det som er problemet, så må jeg også innse at det er kattepusen min jeg er allergisk mot. Jeg har lenge unngått å tenke den tanken for jeg vil virkelig ikke at det skal være sant. Så jeg har unngått å dra til legen, for i min merkelig hjerne, tenker jeg at jeg kan unngå problemet, om jeg bare ignorerer det. Men nå er formen min såpass dårlig, at jeg nesten må dra. 

På grunn av ME'en min, så er denne allergien veldig vanskelig for meg å leve med. Kroppen min har veldig lite energi å leve på fra før av, så når jeg sliter med andre sykdommer som forkjølelse, influensa osv, blir energien min brukt opp på 1-2-3. Kroppen min kjemper da imot sykdommen og det blir 0 overskudd for andre ting som å lage mat, rydde/vaske leiligheten, se venner og familie, blogge osv.. Jeg har rett og slett vært helt ødelagt i de siste par månedene.

Det var ikke før mamma kom på Søndag og snakket med meg om det, at jeg virkelig begynte å innse hvor ille det var. Jeg er konstant trøtt og sover i timesvis, øynene mine er røde, såre og klør noe forferdelig. Jeg nyser hele dagen lang og nesen min er både tett og renner noe sinnsykt. Jeg er bare helt utmattet og energien lader seg ikke opp i det hele tatt lengre. Den eneste lettelsen jeg har hatt var når jeg dro til England. Sakte men sikkert forsvant symptomene og det var da jeg innså at det var noe hjemme som var problemet.

Jeg har unngått å tenke på det her fordi jeg ikke vill tenke på tanken av å ikke ha Frøya i livet mitt. Det er mange som ikke tenker på katter slik de gjør hunder og jeg var en gang, en av de menneskene, men Frøya forandret det og nå er hun liksom familie, hun er babyen min. Så jeg blir helt knust av tanken om at jeg kanskje ikke klarer å ha henne i livet mitt på grunn av en allergi.

For meg er det ikke bare å gi bort katten min fordi jeg blir syk av å ha henne her. Hun er en del av familien, jeg er glad i henne og hun gir meg så mye glede i hverdagen. Jeg er så ofte alene i leiligheten min på grunn av sykdommen og hun er den som holder meg med selskap og hjelper meg gjennom smerten og ensomheten. Jeg vet at dere tenker, du kan bare skaffe deg en hund og ja, jeg kunne jo gjort det, men for meg er det ikke bare bare å erstatte et dyr. De blir en del av familien.

Jeg er veldig tilknyttet til henne. Hun har vært her for meg gjennom en tøff periode i livet mitt og hun er mitt aller første kjæledyr, som bare er min. Jeg tror aldri jeg kunne klart å faktisk gi henne bort til noen andre bare fordi det gjør meg syk å ha henne her, men samtidig så får jeg ikke levd noe form for et liv når all energien min blir sugd opp av denne allergien. Jeg er så utrolig redd for å dra til legen nå, å faktisk finne ut at det er det jeg frykter det er. Jeg håper så inderlig at om det er en katteallergi det er, at piller vil hjelpe meg nok til at jeg kan ha henne hos meg.

Er det noen av dere som har katteallergi og har hatt katt?

Hva gjør/gjorde dere?


#blogg #blogger #hverdag #tessabennett #katt #dyr #allergi #tirsdag #hverdag

Let's get real.

  • 23.02.2017 kl. 08:00


Dette er meg. Uten sminke. Nyvasket. Ansikt fylt med kviser jeg ikke har klart å unngå å plukke på. Bryn som må fikses. Blå merker under øynene. Jeg er ikke perfekt. Jeg har uønsket fett på kroppen. Rumpa mi har cellulitter. Jeg har strekk merker på låra og hår på steder jeg skulle ønske ikke var mulig. Jeg får ofte kviser i ansiktet og nedover ryggen min. Jeg er blek og merker på kroppen min blir veldig synelige. Jeg har imperfeksjoner. Så hvorfor er det så viktig for meg å deler dette med dere? Jeg deler dette med dere for å forklare hvordan de aller fleste jenter ser ut. Bak sminken, bak masken. Det er ikke bare meg som plages av disse tingene. Mennesker er ikke født med barbiedukke kropper og porselensansikt, selv om det kan virke sånn. Til og med de peneste jentene i verden strever for å bli som de er.

Vi har blitt så utrolige opptatte av perfeksjon. Vi finner alltid noe å fikse på og leter alltid etter en mirakel kur for et bedre utseendet. Vi scroller ned på instagram, facebook, twitter, blogger og ser perfekte ansikt og perfekte kropper. Vi sammenligner oss selv med dem og måler vår egen verdi ut ifra hvor like vi er dem. Problemet er at vi ser disse små øyeblikkene og tror at det er hele livet dems, men sannheten er at det bare er et lite innblikk. Bak kameraet så er de bare mennesker. De sliter like mye som vi gjør. De har problemer de også. De er usikre. De har ting på kroppen de gjerne vil forandre på. De er ikke perfekte de heller. De bruker bare mer tid på å gjemme det enn de fleste andre gjør.

De er ofte kjente youtubere, bloggere, instagrammere. De har råd til å se perfekte ut. De bruker mye penger på beauty produkter, klær og til og med plastisk kirurgi. Noen er veldig ærlige om det og noen lyver om hva de har gjort. Dette skaper utrolig mye press på oss andre til å se ut som dem. Det får spesielt veldig mange unge jenter til å føle seg mindre verdt, fordi de ikke var født perfekte slik som de jentene de ser på sosiale medier. Den triste sannheten er jo at de som deler disse perfekte bildene, de som lyver om å ikke ha på seg sminke og lyver om plastisk kirurgi, gjør dette for å bli perfekte slik de har sett andre er de også. Det er en ond sirkel som aldri tar slutt.,

Det er selvfølgelig ikke noe feil med å sminke seg. Jeg elsker å sminke meg. Jeg elsker å ta på den masken av og til og se ut som den beste meg, så lenge det gjør deg glad så gjør det! Det jeg er redd for er at vi nå forventer å se slik ut hele tiden. Det er ikke noe pause modus der vi kan slappe av foran venner, foran kjæresten, foran familien og bare være oss. Nå er det så mye press for å være perfekt 24/7. Jeg tror alle har glemt hvordan jenter egentlig ser ut. Det som kalles normalt nå er ikke det jeg ville kalt normalt. Jeg ser på videoer av youtubere som sier unnskyld for hvor stygge de er, men det jeg ser er fullsminkende jenter med stylet hår. Da får det meg til å tenke, hvis de syntes de ser stygge ut der, hvordan tror du de hadde sett meg da? Jeg vet jeg ikke er den eneste som har tenkt på det på den måten, men det er selvfølgelig utrolig teit å tenke sånn.

Du er ikke unormal om håret ditt og sminken din ikke holder seg i 24 timer, om magen din blir oppblåst eller om du ikke er 50 kilo. Om du har merker på kroppen eller har kviser. Om du får dobbelt hake når du ligger eller valker når du sitter. Om du svetter eller promper. Det gjør deg faktisk veldig normal. Det er alt for mange jenter som strever etter evig perfeksjon, men jeg er offisielt ferdig med å kjenne på det presset. Jeg skal fra nå av bare gjøre det som føles rett for meg. Jeg skal ikke streve etter å være perfekt, jeg skal streve etter å være glad og elske meg selv. Perfeksjon er ikke verdt å streve for. Vi har så utrolig lite tid på denne jorden, så skal vi bruke den lille tiden vi har til å plukke på oss selv og sammenligne oss selv med andre, eller skal vi bare leve livene våres slik vi vil? Jeg vet ikke med dere, men jeg er klar for å hive perfeksjon rett i søpla!

Who's with me?


#blogg #innlegg #torsdag #hverdag #talk #tips #kroppspress #kropp #helse #tessabennett #justbeyou

Life lessons I have learned so far

  • 24.11.2016 kl. 08:40














#blogg #hverdag #torsdag #innlegg #vinter #november


  • 12.10.2016 kl. 08:00

hand of prison in jail
Licensed from: tomwang / yayimages.com


Jeg vil starte dette innlegget med å advare om at dette ikke er et happy og oppmuntrende type innlegg, men jeg ville satt utrolig stor pris på om du fortsetter å lese den for det. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive dette innlegget, men jeg har ikke klart å finne fram de rette ordene eller styrken til å skrive det ned på papir/pc'en. Det er så utrolig viktig for meg å få folk til å forstå hvordan det er å ha denne sykdommen, så jeg har lagt stort press på meg selv til å skrive dette innlegget perfekt. Problemet er at for meg blir det aldri perfekt nok, så nå har jeg bare bestemt meg for å puste dypt inn og ut og bare dele innlegget med dere.

ME har blitt snakket om mer og mer i media, folk begynner å engasjere seg mer i saken og har litt mer forståelse for oss som sliter med denne sykdommen, men det er langt ifra bra nok. Denne sykdommen har vært rundt i mange, mange år og har med sneglefart kommet til et sted der vi av og til blir forstått og får sympati, men de fleste dømmer oss. Jeg tror ikke alle mener å være ignorante, det kommer ofte av falske rykter, falske studier og redsel for å stå bak noe som ikke er bevist. 

For meg er det trist å vite at etter å ha ventet tålmodig i køen så lenge som vi har gjort, blir vi fortsatt fortalt, «VENT! Det er mennesker som trenger hjelp mer enn dere». Det er derfor jeg vil skrive dette innlegget, jeg vil hjelpe de som ikke forstår, forstå situasjonen min. Mange mener fortsatt at ME er en psykisk sykdom, noen tror at det betyr at man sover hele dagen og noen mener rett og slett at det bare er et løgn skapt så vi alle kan leve av NAV og leve helt gratis her i verden. Ikke alle med ME opplever denne sykdommen helt 100% som jeg gjør, alle har forskjellige opplevelser, men en ting vi alle er enige om er at vi våknet ikke opp en dag og bestemte oss for å bli syk. Det var ikke et valg vi tok, det var noe som skjedde med oss.

Det er 10 år siden jeg først ble syk, jeg var 12 år gammel. Jeg var alt for ung til å miste livet mitt slik jeg gjorde, for ung til å bli fortalt nei og vent, for ung til å sette grenser for meg selv og ta ansvaret fordi kroppen min ikke lenger fungerte som den skulle. Livet mitt skulle ha begynt der det stoppet opp. Jeg våknet bare opp en dag, en helt vanlig dag, i min vanlige seng i full panikk. Smerten var så stor at jeg nesten ikke kunne puste, jeg grep tak i dynen min og hev den av meg, den var plutselig så tung. Jeg kunne kjenne smerte i hver eneste lille ben, i hver eneste lille muskel. Kroppen min føltes ut som den hadde blitt slått ihjel mens jeg sov, jeg var sår og øm, alt var vondt. Nå var alt vanskelig å gjøre, å gå var vanskelig, å pusse tennene, å holde et glass, å sitte ute i solen, å høre på musikk, å snakke, alt. All energien jeg en gang hadde, hadde bare føket rett ut av kroppen min over natten.

Om dere tror at legen min begynte å freake ut av at jeg nå var en 12 år gammel jente som plutselig ikke hadde en kropp som funket lengre, så tar dere feil. Etter noen blodprøver og andre prøver på legekontoret kom han ganske raskt fram til at det virket som et kraftig virus. Jeg fikk beskjed om å ta fri fra skolen en uke og bli hjemme, slappe av og ta antibiotikaen han hadde gitt meg, så det var det jeg gjorde. Men en uke ble til to uker og to ble til tre og etter 4 måneder med antibiotika var både jeg og mamma veldig lei av det samme svaret og ba om en annen løsning. 

Jeg fikk da beskjed om at jeg ikke kunne ta antibiotika lengre, så jeg skulle nå ta to paracet og en ibux tre ganger daglig for smerten, men det hjalp meg ikke det heller og etter 2 måneder til ble jeg lagt inn på sykehuset for flere tester. Jeg var livredd og forvirret, ingen forsto hva som var feil med meg, det var like før jeg måtte feire jul der, men heldigvis fikk jeg dra hjem lille julaften på grunn av en fantastisk sykepleier som jeg alltid vil være takknemlig for. Etter 2 uker med venting fikk vi endelig svar om hva det var, det var ME. Mamma hadde også ME, men hun hadde aldri fortalt meg hva det var før, jeg trodde bare hun hadde kraftige migrener, som gjorde at hun måtte ligge i sengen sin, jeg visste ikke at hun slet så mye som hun faktisk gjorde bak den soveromsdøren.

Dagene ble bare tøffere og tøffere for meg etter diagnosen min. Jeg hadde en sykdom som ikke hadde noe kur, som de nesten ikke hadde noe informasjon om eller noe medisin for. Jeg lå for det meste i sengen eller på sofaen og gråt hele det første året av sykdommen min, noen ganger var jeg så sliten at jeg ikke kunne snakke eller kommunisere på noen som helst måte. Jeg følte meg bare som en livløs grønnsak og ja, selvfølgelig ble jeg deprimert, hvem ville ikke det? Det betyr ikke at det er psykisk, det betyr at jeg var en 13 år gammel jente som måtte sitte inne hele dagen alene og vente på en kur som ingen trodde var verdt å finne.

Jeg fikk veldig mye oppfølging av leger, men veldig lite støtte, de fleste virket som de ventet på at jeg skulle skrike ut «JEG LØY, OKEI!». Det virket sjeldent som de hadde mye sympati for det jeg gikk igjennom, jeg dro egentlig bare ditt en gang i uken for å bli fortalt at det ikke var noe de kunne gjøre for meg. Alt de sa var «bare ta det med ro, se en fysio, dra til en psykolog, ta en tur ut av og til». Jeg ble også veldig ofte spurt hvorfor jeg trodde jeg forsatt var syk og hva jeg trodde jeg kunne gjøre for å bli friskere, som om det var mitt ansvar å finne en kur. For meg virker disse spørsmålene absurde nå, men jeg var ung, så jeg tok det legene sa veldig personlig og tok på meg ansvaret for å kurere meg selv.

Jeg presset meg selv så hardt jeg kunne. Jeg gikk småturer, dro på skolen, spiste sunt, tok pillene jeg fikk, hørte på alle rådene jeg fikk, men jeg ble bare sykere og sykere og en dag knakk kroppen min helt sammen. All presset hadde nå gjort at jeg ble sengeliggende, 13 år gammel og mine dager ble nå brukt i en sykeseng, i et mørkt rom, helt alene. Jeg trengte støtte av assistenter og sykepleier når jeg skulle gå, jeg hadde 24 timer hjelp til vasking, matlaging og pleie. Jeg var innestengt i min egen kropp.

Jeg er nå 22 år gammel og det er enda ikke noen kur, jeg har enda ikke blitt frisk og jeg venter fortsatt på et mirakel. Jeg er ikke sengeliggende, ihvertfall ikke som før, men jeg bruker fortsatt en god del tid på å slappe av. Det er fortsatt mitt ansvar å finne en løsning på dette og jeg har fortsatt ikke funnet en mirakelkur på egenhånd. Jeg skal ikke lyve, dagene mine er tøffe og jeg lever fra dag til dag, jeg finner ting som får meg til å smile og passer på kroppen min så godt jeg kan. Jeg snur om alt som er negativt til noe positivt og lar meg sjeldent få lov til å knekke sammen. Sannheten er at jeg overlever, men jeg lever ikke. Jeg kan ikke gi meg selv det jeg egentlig har lyst på, en utdanning, en jobb, ferier, opplevelser og kjærlighet.

Disse tingene står høyest på ønskeliste min og den listen har blitt veldig lang nå, alt for lang. Jeg har gått glipp av så mye, jeg fikk ikke gått mer enn 2 uker på ungdomskolen, jeg fikk ikke gått på skoleball, teater, fester osv. Jeg er ikke ferdig med videregående engang og når jeg en gang blir frisk nok til å gå på skole igjen må jeg velge utdanning ut ifra hvilken jobb som kan ta minst energi, så om jeg da kanskje blir friskere en dag, så kan jeg faktisk jobbe med det jeg har studert. Jeg kan ikke gjøre det jeg egentlig vil, jeg kan ikke ta valg i livet mitt ut ifra det jeg vil gjøre og hva som er best for meg, jeg må ta valg ut ifra hva jeg kan takle fysisk. 

Jeg er 22 år gammel og hele mitt unge liv blir brukt i en seng i et mørkt rom, alene. Det er mitt personlig helvete. Jeg må si nei til alt, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke fysisk klarer å få det til. Det verste med å være syk er ensomheten, smerten har jeg blitt vant til, men det å alltid måtte kjempe seg igjennom dette alene, det er det som er vanskeligst. 90% av livet mitt er å slappe av og ligge stille, det betyr at den resterende 10% er det ekte livet mitt. 10% er veldig lite å leve på, så da jeg først kommer meg ut, så er det den gode energien som gjør at jeg overlever resten av den 90%. Om vennene min bare visste hvor utrolig deilig det er for meg å bare gå ut, puste frisk luft, pynte meg, føle meg normal, bli snakket til som et vanlig menneske, danse og kose meg, leve livet mitt som den ekte meg.

Problemet er at de fleste vennene jeg har hatt i de siste 10 årene har mistet toleranse for sykdommen min. Jeg kan vel egentlig ikke bli sint fordi de velger å trekke seg tilbake, hvem ville hatt en venn som er så mye jobb som det jeg er. Om vi skal finne på noe, så må det være hos meg, i min by, for å dra bort tar for mye energi. Jeg kan ikke dra på fester og bursdager med mindre jeg kan bli kjørt. Jeg må veldig ofte si nei og jeg kan ikke 100% være der for dem som de fortjener. Selv om jeg prøver å gi dem så mye jeg kan, så kan jeg aldri gi dem så mye som jeg skulle ønske. Jeg kan aldri være der like mye som jeg hadde gjort om jeg var frisk.

For dem er det bare å ta toget, så buss, så dra ut, men for meg er det å stå opp, dusje, sminke meg, fikse håret, kle på meg, gå til tog stasjonen, ta toget, gå til bussholderplassen, gå av bussen og finne veien fram, så drikke og så feste, så klare å komme meg hjem dagen etter. Det er fysisk umulig for meg å få til, om jeg var et batteri, så kunne jeg bare ladet meg selv opp til en dag med morro, men det funker ikke sånn.

Hver eneste dag jeg sier nei, eller at jeg ikke kan, knuser en liten bit av meg og jeg får så utrolig dårlig samvittighet. Dagene mine går så opp og ned, så jeg kan ikke planlegge ting alt for langt i fremtiden heller, så når man plusser på disse hinderene blir venner fort lei og da mister jeg dem. Siden jeg da ofte er hjemme er det veldig vanskelig å finne nye og helt ærlig er det slitsomt å konstant miste folk og bli såret. Det har blitt så ille at jeg faktisk ikke tørr å gi for mye av meg selv i et forhold med noen lengre for jeg vet at de enten kommer til å behandle meg som en backup plan eller forsvinne som de andre.

For meg hadde det vært luksus å ha en full dag med jobb, skole, venner, familie og andre planer. Om det er noen der ute som tror at ME er noe jeg ønsker meg, så les ferdig dette innlegget og spør deg selv, hvem vil leve slik jeg gjør? Vil du bytte plass med meg, for det gjør jeg gladelig. Noen ganger er det folk som hører jeg har ME og sier til meg «åh, du er så heldig som får slappe av, sove litt lengre og ikke må jobbe eller gå på skole», men nei, jeg er ikke heldig. Jeg slapper ikke av for litt ekstra overskudd, jeg slapper av slik at jeg har nok energi til å lage mat, gå til butikken, pusse tenne mine. Denne sykdommen er et evig fengsel av både fysisk og psykisk smerte som ikke har en ende dato. Livene våres er basert på håp, drømmer og ønskelister som vi kanskje, en gang i fremtiden, kommer til å kunne begynne å krysse av og oppnå.

Poenget med dette innlegget er ikke for å få folk til å syntes synd på meg, men heller bli forstått. Jeg vil bare at folk skal se smerten i å leve som jeg gjør og vite at det ikke er et valg, det er ikke bare å være litt sliten, det er ikke bare litt smerte, denne sykdommen er forferdelig og den torturerer meg og mange andre mennesker hver eneste dag, men fortsatt blir vi stående bakerst i køen til vi kan bevise at vi er verdt å redde. 

Jeg vil sette livet mitt på play og leve igjen, jeg vil ikke gå glipp av en eneste dag til, jeg har allerede mistet så mye. Jeg vil bare leve igjen, så please del dette innlegget, snakk med noen om det, spre det videre på en eller annen måte slik at den kuren kommer litt raskere fram til meg og alle de andre sterke menneskene som kjemper seg igjennom denne sykdommen. Vi fortjener å leve et livet vi har lyst til å leve, ikke en som vi er nødt til å leve.

Om dere har noen spørsmål, så bare legg igjen en kommentar, jeg svarer alle. Ingen spørsmål er dumme spørsmål.


#blogg #innlegg #hverdag #onsdag #høst #oktober #personlig #me #sykdom #helse #historie #tessabennett

Fra en spiseforstyrrelse til en annen

  • 30.07.2016 kl. 08:00

Da jeg fikk diagnosen anoreksia nervosa, var den første tanken som dukket opp i hode mitt «shit nå må jeg opp i vekt!». Jeg ble super stresset og fikk helt panikk over tanken om at jeg nå kom til å bli "feit" igjen. Hver eneste kilo jeg gikk opp, mistet jeg en bit av selvtilliten min. Jeg var helt overbevist om at ingen kom til å like meg lengre om jeg ikke var tynn nok, men heldigvis etter 1 år med kjemping, krangling, skriking og gråting fikk jeg endelig mensen igjen. Jeg var så utrolig stolt av meg selv som hadde fått dette til, men jeg følte meg også veldig skamfull over kroppen min. Jeg hadde nå gått opp 15 kilo og for meg da var det nærmere 50 kilo.

Det tok vell ikke mer enn 6 måneder før jeg begynte sakte men sikkert å gå ned i vekt igjen. Jeg stoppet på en sunn vekt, for på dette tidspunktet hadde jeg blitt såpass frisk at jeg visste hva som var bra for kroppen min og jeg tok godt vare på den. Det var de psykiske plagene, skammen, stemmen i hodet mitt som sa jeg ikke var bra nok, som fortsatt lå igjen og plagde meg daglig. Jeg var fortsatt ikke fornøyd med hvordan jeg så ut.

Jeg begynte å bli veldig obsessed med å holde vekten min der den skulle være og fokuserte veldig på hvor mange kaloriene jeg fikk i meg hver dag. Dette gjorde at dietten min ble veldig streng. Jeg måtte få i meg akkurat 1,000 kalorier daglig, gikk jeg bare 10 kalorier over, fikk jeg helt panikk. Det tok mye tid og energi fordi jeg måtte måle og veid alt jeg skulle spise hver dag og om jeg ikke fikk gjort det, for eksempel når jeg skulle til en restaurant eller bursdag, spiste jeg veldig lite. Jeg tror det er derfor det som skjedde, skjedde. Det ble for mye press og noe klikket i meg. 

før 55 kilo                                                                          etter 83 kilo


La oss begynne med første dagen overspising begynte, for jeg husker nemlig denne dagen som om det var igår. Det var bryllupsdagen til pappa og stemoren min. Jeg sto opp kl. 06:00, noe som var litt for tidelig for min del, men det var veldig mye å gjøre den dagen, så det måtte bare bli sånn. På morgenen var jeg veldig klar over at maten på bryllupet kom til å være ganske usunn og siden jeg ikke kunne veie det eller spise mindre på grunn av de rundt meg, valgte jeg å hoppe over både frokost og lunsj.

Dagen var veldig slitsom, så jeg ble fort utbrent. Jeg kjente energien bare rant ut av meg, jeg hadde jo også ME, så energi var ikke noe jeg hadde mye av fra før av. Da klokken ble 14:00 hadde jeg gått 9 timer uten noe mat. Jeg var svimmel, kvalm og ekstremt sliten. Jeg kunne nesten ikke stå, så da maten endelig kom på bordet hev jeg det i meg så fort som mulig. Det var da det slo meg at jeg burde ha en cheat day. En dag der jeg kunne spise hva enn jeg ville uten noen skam. 

Jeg hadde lenge tenkt på å gi litt slipp på presset og bare ha en dag der jeg spiste hva enn jeg ville uten å tenke over det. Jeg hadde en kjæreste som elsket meg, jeg hadde venner som jeg var kjempe glad i og masse støtte fra familien min, hvorfor ikke? Det var ikke som om jeg kom til å bli den jenta ingen likte igjen bare fordi jeg spiste meg mett en dag, ikke sant? Så da buffeten kom senere på kvelden gjorde jeg akkurat det, jeg gav slipp og jeg spiste meg mett, stappmett. Jeg spiste alt jeg hadde lyst på den kvelden og det var noe jeg ikke hadde gjort på mange år. Dette i seg selv var selvfølgelig ikke ille i det hele tatt, det var veldig bra. Problemet startet etter bryllupet.



Dagen etter våknet jeg med en stor klump i halsen og masse skyldfølelse. Det lå flere kakestykker ved siden av sengen min som jeg ikke hadde fått spist opp og jeg innså at jeg hadde mistet kontroll. Jeg fikk helt panikk for hvor mye jeg hadde spist og eventuelt hvor mye vekt jeg kunne ha godt opp. Det første jeg gjorde når vi kom hjem var å veie meg selv, men det som sto på vekten sjokkerte meg, jeg hadde gått litt ned i vekt! «hæ?» Tenkte jeg. Jeg skjønte ingenting. Jeg var så lettet, men veldig forvirret. Jeg hadde så lenge trodd at hvis jeg gav slipp til og med bare for en dag at alt jeg hadde jobbet for ville knekke sammen om jeg mistet kontroll, men det at det ikke gjorde det forandret noe i meg.

Det var nå kvelden etter bryllupet og vi skulle se på en film og da bestilte pappa pizza, dette ville vanligvis skremt meg veldig, men jeg tenkte bare, «Jeg spiste masse igår og gikk ikke opp en eneste kilo, så hvis jeg gjør det igjen idag, så går jeg bare opp de kiloene idag isteden for!» Det er da det begynte å gå galt. 

Hver dag var nå miste kontroll dag og hver bit med mat smakte som frihet. Jeg elsket følelsen av å kunne spise igjen, jeg elsket å være fri og endelig føle meg mett igjen. Jeg sluttet å veie meg selv og spiste bare det jeg følte for å spise. Jeg tenkte hver dag at dette var den siste dagen jeg kom til å spise sånn, så da måtte jeg nyte det, men det var ikke den siste dagen, det var aldri den siste dagen. Jeg lurte meg selv konstant til å tro at dette var midlertidig, at jeg bare stappet i meg all den maten nå, så det ikke ville bli så ille når jeg begynte å spise litt sunnere igjen.



Ting ble bare verre og verre. Jeg hadde nå begynt å slite med noe utrolig stort psykisk og dette var da noe som heter angst. Jeg kan helt ærlig si at dette er en av de mest skremmende tingene jeg har vært igjennom i hele mitt liv. Jeg skal skrive et separat innlegg om dette senere, men nå deler jeg det bare fordi dette var grunnen til at det ble så ille som det ble.

Jeg slet så mye i den tiden. Alt var bare så tøft og mørkt og jeg trengte noe for å overleve og min personlig medisin ble da, mat. Jeg spiste hver eneste gang jeg sleit med angsten min som nå var hver eneste dag. Jeg spiste ikke lengre fordi jeg ville spise, jeg spiste nå for å overleve. Jeg begynte å gjemme spisingen min, noe som var vanskelig for jeg hadde da en samboer som ofte var hjemme. Jeg pleide å snike mat inn på badet eller soverommet å spise det alene. Jeg hadde ingen kontroll over spisingen. Det var rett og slett tvangsspising, jeg følte ikke at jeg hadde noe kontroll over hva jeg gjorde. Det var noe jeg følte meg måtte gjøre for å føle meg bedre.

Hver eneste bit var smakløst. Det hjalp meg i de sekundene jeg spiste det, men smerten av angsten ble bare dekket av maten en liten stund. Det var da det ble verst, det var da jeg begynte å spise konstant. Jeg hadde nå veldig få pustepauser og kunne enkelt spise opp til 10,000 kalorier daglig. Jeg begynte å spise meg så mett at jeg rett og slett spydde fordi kroppen ikke hadde plass til all maten jeg stappet i meg.

Jeg var konstant kvalm, oppblåst og magen min var utrolig sår og vondt hele tiden. Jeg hadde også gått opp en god del kilo, det var faktisk ganske så ille. På det ene året jeg hadde overspist, hadde jeg gått opp 20 kilo og etter 1 1/2 år hadde jeg gått opp 28 kilo. Når jeg så meg selv i speilet så jeg ikke meg selv lengre, det virket som et helt annet menneske. Jeg hadde så mye skam for det menneske jeg så i speilet. Jeg kjente ikke igjen denne jenta i det hele tatt.

Jeg sluttet nå å se vennene mine og familien min. Jeg hatet meg selv og skammen av kroppen min separerte meg fra verden. Jeg var så redd for å vise folk det monsteret av en jente jeg hadde blitt. Jeg ville ikke bli dømt og jeg ville ikke være den jenta som alle mobbet igjen, så jeg stengte meg inne. Jeg ble veldig deprimert og sleit veldig i denne perioden av livet mitt. Det var veldig ensomt.



Foreldrene mine begynte å bekymre seg veldig. Jeg så ikke ut som meg lengre og de la merke til en stor forandring i personligheten min. Jeg var ikke den positive, smilende jenta de kjente lengre. De fortalte meg at jeg måtte dra til legen og jeg var enig med dem, jeg visste jeg trengte hjelp. Jeg dro til legen uken etter i håp om å få en time hos en ernæringsekspert for det hadde jeg nemlig gjort når jeg hadde anoreksi. 

Jeg satt nå i venterommet klar for å kjempe meg ut av enda en spiseforstyrrelse. Jeg hadde klart dette før, jeg skulle klare det igjen! Jeg var veldig positivt innstilt, men jeg var dessverre ikke forberedt på hvordan legen min kom til å reagere. Jeg trodde han kom til å ha fullforståelse for situasjonen min for han var jo der da jeg hadde anoreksi og advarte meg om hva som kom til å skje om jeg ikke spiste igjen. Han hadde vært kjempe støttende i den tiden, men han var ikke fullt så støttene denne gangen, han var faktisk det helt motsatte.

Jeg fortalte han om angsten min og hvordan jeg hadde overspist og gått opp masse i vekt, hvordan jeg følte jeg hadde null kontroll over overspisingen og var redd for at jeg ikke kom til å klare å slutte. Jeg sa at jeg følte det var best å dra til en ernæringsekspert igjen og få litt hjelp. Det var da han sa «Nei, det syntes jeg ikke. Du trenger bare å slutte å spise så mye. Du vet at alt du må gjøre er å kutte ned på kaloriene. Så enkelt er det». Jeg ble helt sjokkert og forvirret. Mente han virkelig at dette var helt min feil og at jeg valgte å spise meg ihjel med vilje. At all maten jeg presset ned i halsen min i tvang var noe jeg gjorde for kos?

Det han sa knuste hver eneste lille bit av motivasjon jeg hadde. Jeg var så lei meg og jeg følte meg så utrolig svak som ikke klarte å ordne dette selv. Jeg turte ikke snakke med han om det mer, så jeg bare nikket hodet mitt, sa takk og dro rett til butikken og kjøpte to mat poser stappfull med dritt mat, så dro jeg hjem gikk hjem og spiste meg ihjel igjen. Visste han ikke at jeg allerede hadde skylt på meg selv for dette allerede? Det var derfor jeg ikke hadde dratt til legen fordi jeg følte meg så skyldig om det. Jeg hadde vært på en ny diett hver uke siden jeg begynte å overspise. Jeg hadde prøvd så lenge å fiske ting selv, men jeg klarte det ikke alene. Hva var galt med meg?


MÅNEDE 10-12

Etter legetimen fortsatte jeg retningen min nedover. Alt jeg gjorde nå var å spise, bli kvalm, slutte, føle skam. Spise, bli kvalm, slutte, føle skam. Om og om og om igjen, hver eneste dag i flere måneder. Det han sa gikk i hodet mitt som en film på replay, men en dag kom tanken opp i hodet mitt «hvordan kan det være så enkelt som det, å bare slutte å spise så mye. Om det hadde vært så enkelt så hadde vell jeg klart det, jeg hadde jo hatt anoreksi, jeg visste jo hvordan man skulle gå ned i vekt. Han visste jeg hadde hatt anoreksi. Hvordan kunne han si dette til meg, så slemt, åh!».


MÅNEDE 13-15

Nå begynte jeg endelig å samle opp nok motivasjon til å kjempe litt igjen. Jeg skulle klare dette, selv om jeg var helt alene. Jeg begynte å søke litt på nettet, men det var ikke så mye å finne der, så jeg gikk til youtube i håp om å finne noen der som hadde vært igjennom det eller sleit med det. Jeg trengte å ikke føle meg alene. Heldigvis fant jeg en fantastisk jente som hadde vært igjennom akkurat det samme problemet som meg. Jeg kjente meg så igjen i det hun sa og jeg følte endelig at jeg ble forstått. Hun sa hvor lite hjelp som finnes for denne sykdommen, for folk forstår ikke at noen kan miste kontroll og spise for mye, de forstår bare at man kan miste kontroll og spise for lite. Jeg syntes fortsatt at det er en litt merkelig tankegang, for det gir mye mening at man kan både slite med å spise for mye og for lite.

Denne videoen motiverte meg til å kjempe videre. Jeg hadde endelig funnet litt inspirasjon, noen som forsto hva jeg gikk igjennom og hadde vært igjennom det samme selv. Jeg følte ikke lengre at det var min feil, det var ikke noe jeg ønsket, det var en sykdom og det var en vei å bli bedre. En av hennes hoved tips var at man skulle slutte å føle skam for overspisingen. Hovedgrunnen til overspisingen var skammen man følte fordi man spiste noe usunt. Etter så lang tid med anoreksi var jo hjernen min helt ødelagt, mat var egentlig merket som ulovlig, så hver gang jeg spiste følte jeg meg skyldig, for det føltes ut som jeg gjorde noe feil.


MÅNEDE 16-23

Nå er jeg i et fantastisk sted. Det skjedde selvfølgelig ikke over natten, men i de siste 7 månedene har ting forandret seg veldig. Det er nå 2 år siden jeg først begynte å overspise. De siste månedene har jeg jobbet kjempe hardt med meg selv og jeg begynner endelig å bli helt frisk. Jeg er meg selv igjen og jeg har et mye sunnere forhold til mat og kroppen min. Jeg er ikke på noe crazy diett, jeg spiser bare mindre porsjoner og jeg straffer ikke meg selv om jeg av og til spiser litt mye.

Jeg hadde et nyttårsforsett for i år og det var å gå ned 10 kilo og gjett hva, jeg har faktisk gått ned 15 kilo og det er fortsatt 5 måneder igjen av året! Jeg er veldig stolt av meg selv og det jeg har oppnådd. Jeg vil ikke at noe der ute skal føle at det er noe de ikke kan gjøre, for det finnes som regel en løsning for alle problemer. Det viktigste er å holde seg positiv og aldri gi opp.


#blogg #innlegg #spiseforstyrrelse #overspising #helse #fitness #historie #personlig #sommer #foto #juli #helg #lørdag

Min kamp med anoreksi

  • 30.05.2016 kl. 08:00

Dette er det eneste bilde av meg i den perioden jeg hadde anoreksi. Her var jeg 15 og veide rundt 55 kilo.


Dette er virkelig det vanskeligste innlegget jeg noen gang har skrevet. Det er veldig vanskelig å være så ærlig med så mange mennesker om noe du har slitt med. Nå er det jo så viktig for alle å være perfekte, man skal ikke være for tykk, for tynn, for smart, for dum, for utgående, for sjenert. Hele verden er nå basert på at vi skal gjemme alle våre "svakheter".

Vi prøver å lure alle i verden til å tro at vi er mirakel mennesker som aldri sliter og alltid ser ut som en supermodell når vi går ut av leiligheten, men det er jo ikke virkeligheten. Vi bloggere har en sjanse til å spre positivitet til unge jenter og gutter og si at mennesker ikke er perfekte, vi sliter alle sammen. 

Her er min historie..

- 11 år -

Jeg var 11 år da jeg begynte å bli mobbet og jeg husker det som om det var igår.. De tre siste årene jeg hadde på berger skole var et helvete, jeg hadde ingen venner, ingen som brydde seg, ingen på min side. Jeg ble jaktet på som et dyr, det var alle mot en. Jeg gjorde aldri noe feil mot noen i klassen eller noen andre på den skolen, men det stoppet dem ikke fra og plukke på meg. For en eller annen grunn var det spesielt gøy for dem å mobbe meg..

Det var ikke alltid slik, da jeg begynte på berger skole i 3. klasse ble jeg ganske raskt venner med alle. Jeg gledet meg alltid til å dra på skolen og elsket å henge med vennene mine etter, men da puberteten startet, så forandret alt seg. De var ikke lengre klassekamerater, men kritikere som kritiserte meg fra topp til tå. Jeg gruet meg til å dra på skolen hver dag nå og var ofte kvalm og spy syk før og etter skolen. Jeg kjente hjertet mitt holdt på å sprekke ut av brystet mitt hver gang jeg åpnet klassedøren.

Jeg ble sett på som en freak, noe man kanskje så på et sirkus. Jeg kunne høre dem fnise og hviske hver gang jeg gikk forbi. Jeg kunne se de stygge blikkene og høre de ekle kommentarene. De var ikke så hemmelig om det heller, det var ganske åpent for hele klassen og skolen hvor lite likt jeg var. Jeg gikk fra å elske livet mitt til å begynne å føle at jeg ikke hørte til. Hver eneste kommentar var som et stikk rett i hjerte. Du er så feit, du er så stygg, ingen liker deg, du er ikke verdt noe, du kommer aldri til å bli elsket, hva er feil med deg, du er så rar.. 

Hver dag var helt lik som den andre. Jeg mistet til slutt alle vennen i klassen min. Den ene halvdelen av klassen mobbet og plukket på meg konstant, 1/4 hørte på og lo og den andre delen var bare for redd til å stå opp for meg og hjelpe meg. Jeg hadde ingen støtte, jeg var alene. 

Jeg ble jaktet på dag inn og dag ut, de ville knuse sjelen min og ta vekk håpet mitt og til slutt var det akkurat det de gjorde. De hadde tatt vekk alt jeg elsket med meg selv, all min glede, alt som gjorde meg til meg og de brydde seg ikke et sekund om hva de hadde gjort. De var stolt av seg selv.

- 12 år -

Da jeg ble 12 år begynte jeg og bli syk. Det ble veldig mange legebesøk og sykehusbesøk og ingen visste hva som var feil med meg. Jeg dro mindre og mindre på skolen og jeg ble bare svakere og svakere. Etter et år med utredning fikk jeg diagnosen ME (som jeg kommer til å skrive mer om etterpå). Hverdagen min hadde forandret seg en god del på denne tiden. Jeg var nå sengeliggende og lå i en sykeseng i mitt soverom alene hver dag. Jeg gikk fra å være en jente med en full aktivitetsplan fylt med piano, gitar og sangtimer og en fremtid, til å ligge håpløs i en sykeseng hele dagen lang. 

Pappa mente at det var en diett som kunne hjelpe meg å bli frisk og jeg var jo litt overvektig og hatet kroppen min, så jeg var motivert til å prøve den. Denne dietten var ekstremt streng, ikke noe sukker, mel, melkeprodukter, kjøttdeig, pølse. Man kunne bare ha en frukt om dagen og en banan annen hver dag. Det var tøft å følge en slik diett når både meg og mamma var syk med samme sykdom, men vi gjorde det. Etter over et år uten noen forandring måtte jeg gi opp på den dietten. Det var for mye press for meg. Jeg hadde vel gått ned 8 kilo i den tiden og var super fornøyd med det, men jeg hadde ikke blitt noe friskere.

- 13 år -

Det hadde nå vært over 1 år siden jeg først ble syk og formen var litt bedre, så når jeg da hørte at de skulle feire 17. mai på fotballbanen ved siden av huset mitt, tenkte jeg at jeg skulle ta en tur ned ditt. Jeg pyntet meg skikkelig, ny kjole, sminke, krøllet håret. Jeg hadde gledet meg til dette øyeblikket så lenge. Nå skulle jeg vise dem at jeg var verdt å snakke med, at jeg var fin, at jeg var bra nok. Hele veien nedover kjente jeg hjertet mitt banket, jeg var så nervøs.

Jeg gikk inn til fotballbanen og så dem stå der i en stor klynge ved fotballbanen, jeg pustet dypt inn og gikk bortover. Jeg sto nå ganske nær dem, men ingen sa hei, jeg skjønte ingenting. Til en kikket litt mer tydelig og så at det var meg, de så litt sjokkert ut. De kom bort å sa hei, kommenterte på min vektnedgang men, jeg kunne fortsatt se at de dømte meg, jeg kunne fortsatt se at for dem var jeg ikke god nok. De gikk videre til sin lille gjeng etter å ha snakket med meg i kanskje 3 minutter og der sto jeg, fortsatt alene, fortsatt ikke god nok.

- 14 år -

Jeg begynte da på diett nr 2. Denne var ikke like streng, men etter 17. mai måtte jeg jo gå ned enda mer, det var ikke bra nok. Hver gang jeg spiste nå kunne jeg høre latteren dems, jeg kunne høre kommentarene, jeg er ikke bra nok, jeg må bli tynnere sa jeg til meg selv. Jeg så på meg selv i speilet og jeg ble bare tykkere og tykkere. Jeg skjønte ingenting, hvorfor funket det ikke. Kiloene raste ned, men jeg var fortsatt stor, feit og ekkel når jeg så meg selv i speilet. Jeg begynte å kutte et måltid og så en til og så en til, til jeg til slutt spiste 1 frukt til frokost og 1 lite kjøttstykke med salat til middag.

I starten ble jeg helt gal av sult, jeg klarte ikke tenke, jeg var så sulten, men jeg måtte bli tynn, så jeg presset meg så hardt jeg kunne. Etter en eller to uker gikk matlysten bort og jeg ble vandt til sulten, jeg likte sulten. Jeg følte meg stolt når magen romlet, for meg var jeg sterk og gjorde det som var riktig. Jeg begynte også å gjemme meg i store svarte klær og veie meg selv flere ganger daglig.

- 15 år -

Jeg hadde nå gått ned til min laveste vekt, 48 kilo. Ribbeina mine og kragebeinet mitt stakk ut, for meg så var dette pent og noe å være stolt av. Jeg fikk konstant kommentarer om at jeg var alt for tynn og at det begynte å se sykelig ut, men det motiverte meg bare mer til å ikke spise. Jeg begynte å bli veldig blek. Jeg var ofte svimmel og irritabel, jeg begynte å miste håret mitt og ble enda svakere enn jeg allerede var. Jeg hadde også begynt å legge på meg. Dette var jo fordi jeg ikke spiste og kroppen gikk i panikk modus og sparte på fettet. Jeg var helt gal i den perioden, alt jeg tenkte var "jeg kunne ikke bli feit".

Jeg spiste nå rundt 300 kalorier om dagen og var kjemperedd for at jeg skulle legge på meg mer, jeg gjorde alt jeg kunne for å slippe unna å spise maten min. Jeg kunne kaste vekk 3 druer og tro at det var stor forskjell. Jeg begynte å ta piller for å tømme systemet mitt (altså bæsje), så jeg kunne gå mer ned i vekt.

Etterhvert begynte legen å bekymre seg veldig og tok oss med i et rom for å si at hun mente jeg hadde anoreksi. Da fikk jeg valget om å bli innlagt på sykehuset for å bli friskere eller gjøre det hjemme og jeg valgte å gjøre det hjemme. Hun sa hvis jeg ikke jeg spiste innen et år, så kom jeg til å dø, men merkelig nok brydde jeg meg veldig lite om at hun sa det. Jeg trodde jo ikke at jeg hadde et problem og innbilte meg da at hun løy, men da hun sa at siden jeg hadde mistet mensen, så kunne jeg ikke ha barn om jeg ikke fikk den tilbake falt jeg sammen. 

Den setningen var det som reddet meg. Det er ingen ting i verden jeg har hatt mer lyst til i mitt liv enn å ha barn og det var det som motiverte meg og til slutt reddet livet mitt. Men, det var absolutt ikke så enkelt. 

- 16 år -

Jeg og mamma dro til en ernærings ekspert for å sette opp en diett som jeg måtte følge om jeg skulle få lov til å gjøre dette hjemme. Denne perioden var bare helt grusom, men det var verst for mamma. Jeg skrek på henne hver eneste dag, for hvert eneste måltid, for hver eneste lille bit som måtte inn i munnen min. Hun hørte meg skrike, gråte og trygle om å få lov til å være tynn. Jeg prøvde alltid å lure meg unna måltider og klarte ikke gi slipp på den stemmen i hodet mitt som sa at jeg ikke var verdt noe om jeg ikke var tynn.

Mamma er virkelig grunnen til at jeg fortsatt lever, hun gav aldri opp uansett hva jeg sa til henne og hvor stygg og slem jeg var. Hun reddet livet mitt og jeg kommer alltid til å være så utrolig takknemlig for det. Hun er virkelig min helt.

Jeg begynte nå å gå opp i vekt sakte men sikkert. Jeg ble fortalt at når jeg fikk mensen, så kunne jeg slutte å gå opp i vekt. Det var ikke før jeg veide 63 kilo at jeg fikk mensen tilbake igjen, men den dagen var en av de beste dagene i mitt liv. Jeg var så utrolig stolt av meg selv. Jeg hadde klart det!

- 17 år -

Da jeg var 17 år gammel var jeg mye friskere, jeg spiste som jeg skulle, men jeg var fortsatt sykelig opptatt av kalorier og brukte mye energi på å veie all maten jeg skulle spise. Jeg pleide også å trekke inn magen min så jeg ikke skulle se chubby ut når jeg var blant folk. Men, en dag møtte jeg Jonas. Jonas var den siste lille biten jeg trengte for å bli helt frisk. Han elsket meg så mye og han aksepterte meg for den jeg var.

Han brøyt ned alle veggene mine og slapp ut den gamle meg som hadde blitt gjemt bort av mobberne og han elsket den jenta akkurat som hun var. Jeg kunne endelig være meg selv igjen og ikke føle skam for å være den jeg var. Han fortalte meg hvor vakker jeg var og hvor utrolig glad han var i kroppen min og endelig kunne jeg se, meg. Han tok vekk kritikken til mobberne og erstattet det meg komplimenter. Jeg begynner endelig å se kroppen min og personligheten min for det den var, vakker.

- 21 år -

Det de sa om meg, det de i klassen, på skolen og alle andre sa om meg var ikke riktig. Jeg er ikke verdt mindre bare på grunn av min vekt. Jeg er ikke verdt mindre på grunn av min personlighet og jeg er ihvertfall ikke verdt mindre på grunn av min klesstil. Jeg er like mye menneske som alle andre og jeg er like mye verdt. Jeg er stolt av hva jeg har klart år oppnå i livet mitt selv om jeg har hatt det vanskelig med sykdommen min. Jeg gir aldri opp.

Jeg sier ikke at stemmene demmes ikke er inni hode mitt lengre, som sier at ingen liker meg og at jeg ikke er bra nok, men nå vet jeg ihvertfall at det ikke er sant og at jeg må prøve og ikke høre på det. For det er egentlig ikke hva jeg mener om meg selv.

Hver 5 jente i verden har slitt med en eller annen form av spiseforstyrrelse. Det er et sjokkerende høyt tall, men det er jo ikke så rart med tanke på hvor mye kroppspress det er i verden. Det er tusenvis av artikler som forteller deg hva du skal spise, hvor ofte du skal spise og hvor ofte du må trene. Bloggere som skriver at hvis du veier over 40 kilo så kan du ikke gå på stranden. Det burde jo nesten være ulovlig å kunne skrive slike innlegg syntes jeg.

Det er ikke rart at jenter slanker seg når de blir fortalt at måten de kan bli likt på av både jenter og gutter er hvis de ser ut som en supermodel. Dette kroppspresset må ta slutt, NÅ!


#blogg #innlegg #personelig #anoreksi #historie #hverdag #tirsdag

Tessa Bennett

Hei og velkommen til min blogg! Jeg heter Tessa. Jeg er en 23 år gammel jente, som for øyeblikket bor i Drammen. På denne bloggen finner dere litt av alt. Jeg liker å skrive om livet mitt, lage YouTube videoer, spise mat og være kreativ. Håper dere liker bloggen min






Siste innlegg


Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no